Barne- og ungdomsminner av Trygve Hæhre

Privat foto: Anne Sofie Malmer

Trygve Hæhre overlot Brevik Historielag en del manuskripter hvor han hadde nedtegnet minner fra Brevik fra sin tid i barne- og ungdomsårene.
 Her er Hæhres opplevelser i sport og fritid fra årene omkring 1912 og utover.

GUTTEKORPSET

Blant barndomserindringene må guttekorpset nevnes. Det var militært oppbygget, noe à la Buekorpsene i Bergen, kan jeg tenke.

Rolf Albretsen var øverste sjef med fin uniform, ordensbånd og fine greier. Han var stram som en offiser, riktig en generaltype. Selvfølgelig hadde han offisersstab. Etter hukommelsen nevnes: Alf Salvesen, Kristian Mørk, Johan Dahlin og nedover. Min bror var tambur. Ingen kunne tromme takten på utmarsjen som han. Trommen var visstnok en gave fra Martin Eliassen.

Utmarsjer var det flere av, vel mest til Furulund-området. Der var det herlig tumleområde med bakker, åpne sletter, buskas og skogholt. Noe bedre for indianer og Wild Vest-forhold fantes ikke innen rimelig avstand.

Korpset var disiplinert, så noe utskeielser var ikke tillatt. Ingebrethsen på tollboden og Chrystiegården var ikke blid når han overrasket oss i skogholtet. Det er mulig at noen busker tok skade. Så snart vi så snurten til Ingebrethsen eller en mann som vi syntes lignet ham, ble det full retrett, uten noen oppstilling, nærmest panikk. Redde seg som best man kan.

Utrustningen var tunge, fine, ekte sabler, eller avlagte bajonetter. Rolf Albretsen var en mester til å få det til. Utnevnelser til for eksempel en høyere grad utførte han med stor sakkyndighet, på dertil egnet papir, i departementale vendinger og med behørig segl og underskrift.

Fotografier av grunnstammen i fine hvite uniformer er i behold. Korpset hadde vart i noen år da jeg ble opptatt som 12-13 åring. Så meget å være med på, rakk jeg ikke.

Men Kakao-dagen husker jeg. Det kaltes minnedag, og til minne om et eller annet var det visst, bare en dag i året. Den hadde vel et sosialt formål. På Kakao-dagen var korpset samlet på ett eller flere av bakeriene i byen. Vi drakk kakao og spiste boller eller kaker til. Det var noe mystisk eller høytidelig over dette, nærmest et rituale, iallfall for oss yngre.

Sånn var det den gang og ikke nå. Man måtte finne på underholdningen selv. Tiden kan tidfestes til årene omkring 1912.

Guttekorpset holdt ikke mange årene. Speiderkorpset og musikkorpset overtok.

VEGER

Vegene i Brevik omkring 1912 kan man vanskelig forestille seg i sammenligning med i dag. Partiet mellom Grubbehaugen og kanalen er betydelig romsligere i dag. Likeledes Langbrygga. Ved Thøversens hus gikk vegen nordenom og ikke som i dag strake vegen forbi. Ut fra Vikingbrygga er det fylt ganske betydelig. Der er det jo blitt nesten et helt litet torv, så at vegen nå går nesten strakt forbi Gropa. Gropapynten er betydelig beskåret. Ved KUFen eller nå Frelsesarméen er den tidligere S-sving praktisk talt eliminert. Vegen oppe ved de tre husene på tvers går nå i ett med bryggeplanen. Vegen opp til Korvetten er ny fra dengang.

Straks forbi Gregersens hus går nå vegen over Myra på sørsiden av Nils Nilsens hus istedenfor tidligere på nordsiden. Oppe i Trosvik gikk vegen til Blekebakken opp Lisas jorde og Heia. Nå går den langs vannet, og gjør adkomsten til Blekebakken meget lettvintere - rene promenadevegen. Vegen fra Trosvik over Rønningen til E-18 er ny. Kanalbakken er litt forbedret.

På Øya er det Fabrikkgaten og til dels Nedre gate som har endret karakter. Ellers er det ikke store forandringer der.

Vegene rundt sykehuset ble betydelig forbedret da det ble bygget. I forbindelse med boligbebyggelsen kom nye veger på Bjørkåsen, Furulund, Sæteråsen, Sætre og andre steder.

Sætervegen fikk betongdekke i 1930-årene.

Søla i gatene var et problem fra årene omkring 1912, som disse nedtegninger omhandler og før den tid også. Skulle man ut i regnvær, måtte en ruste seg med kalosjer eller annen beskyttelse. Forholdene var sånn praktisk talt til vegene ble asfaltert opp imot storkommunen Porsgrunn i 1964. Men da var også de fleste veger asfaltert.

SNØBRØYTING OMKRING 1912

Sneplogene var av solid trevirke med jernbeslag både her og der. De store ploger for litt brede veger var ganske rødslige. De var forspent med to til fire hester, kanskje flere også i vanskelige forhold. Endel mann satte seg oppå plogen for å få mer tyngde på den. En mann kjørte, og en mann eller to gikk bak og styrte, eller forsøkte å styre så godt det lot seg gjøre. Etterpå gikk en gjeng på 4-5 mann med skuffer og spader og rettet opp brøytekanter som kom i veien for kryssende veger, trapper, innganger og lignende.

Det var som regel ikke så lett å få mobilisert alt nødvendig mannskap og utstyr. Da så plogen kom, var gjerne sneen hardtrampet mitt i vegen. Brøytingen måtte jo bli deretter.

For mindre og smalere veger hadde man mindre ploger etter forholdene. Denne brøytemetode varte ved såvidt jeg husker til langt ut i 1920-årene.

Fra 1920 har jeg et uutslettelig minne om snebrøytingen dengang. Det var stort snefall. Jernbanetogene kom ikke frem. Penger til lønningene i Dalen måtte vi helst ha. Jeg tilbød meg å hente penger i Skien pr. ski. Norges Bank var Dalens forbindelse da. Skiløping hadde jeg da drevet i flere år, så det var ikke noe å snakke høyt om. Turen ble gjennomført over Ballestadhøyden.

Snebrøytingen ble betydelig bedre da jernplogen kom for alvor, med lastebil eller traktor som drivkraft.

ISTRAFIKKEN OG ISFARTEN MED SKUTER OMKRING 1913

Det var så mangt som sang på siste verset omkring 1913. Seilskutetiden var ute, og man gikk over til damp. Saga i Trosvik innstilte, og annet. Istrafikken i hele distriktet dabbet av. Den hadde vært av betydelig størrelse langs hele Eidangerfjorden, på Stathellesiden, utover og oppover i fjorden osv.

Den østre Myradam var formet som en stor T, og som med den østre utløperen lå kloss ut til vegen til Dalen. Den vestre dam var noenlunde rund og meget større. Når isen ikke skulle skjæres for salg, fikk ungene lov til å gå på skøyter der. Noen få små skøyteløp ble avviklet der for mindre og større barn. Ja da, jeg var da med og løp. Men nåde ungene om de kom på isen hvis den skulle skjæres. Isblokkene ble transportert på renne fra østre dam, over vegen ned langs hellingen av terrenget til Heksa og til ishuset på Chrystietomta, den nåværende kinotomt. Isrenna var bygget av tømmerstokker i jevn helling for glidningens skyld. Opp langs siden av renna var slått stokker som hindret isblokkene i å falle av. Ned Heksa var hellingen ganske bratt. Derfor var stokkene beslått med store spiker for å bremse på farten. Det var også andre bremsemekanismer. Farten ble allikevel så stor at ved enden var renna bygget opp i en motbakke mot Middelskolebakken.

Renna lå der permanent hele året. Øverst oppe ved dammen ble en del tatt bort om sommeren for vegtrafikkens skyld. Nede ved Chrystietomta og ut til havna lå renna på et stort oppbygg av tømmerstokker høyt over Storgata og ut til skutene. Trafikken i Storgata kunne gå uhindret av istrafikken.

Når isflaten på Myradammene var bestemt til forbruk, måtte den holdes fri for snø til enhver tid for at istykkelsen skulle bil tilstrekkelig. Det var ikke få mann som var i virksomhet. Når så tiden var inne til skipning eller til foreløpig lagring i ishus, var det stor aktivitet. Isflaten måtte først strekes opp med parallelle linjer for passe kvadratiske blokker. Når en side var renskåret, ble den parallelle linje skåret. Det ble benyttet store håndsager spesielt egnet for is. Motorsager ble brukt under større forhold, men ikke på Myra. Når den andre langside var skåret, ble den skåret tvers over i kvadrater i bestemt størrelse. Litt ble stående igjen, så det skulle bare et lite dult til så lå isblokken der jevn og passe stor. Blokkene ble så ledet inn på renna over vegen og ned Heksa og like lukt ombord i skuta på havna eller i ishuset. Kontroll var det både her og der, så alt gikk bra uten avbrytelser.

Dette var noe for guttene som benyttet anledningen til å kaste seg opp på isblokkene og få seg en frisk tur nedover med stadig større fart. Det var selvfølgelig karstreker å sitte på lengst mulig. I siste liten ble det hoppet av. Det gikk bra, men uhell kunne også ha skjedd. Mannskapet grep inn hvis det ble for ille.

Istiden i Brevik sluttet med denne min opplevelse, som jeg kan tids angi til 1913-16. Jeg gikk da på middelskolen og var borte i frikvarterene eller fritimene og så på. Ishuset la kloss inntil Heksafjellet bak Chrystiegården. Ishus var bygget med dobbelt vegg med sagmugg eller sagflis mellom, og godt med sagmugg under og over isen.

Med issjauen ble det en god ekstraskilling for mange mann om vinteren, da det ellers var lite å bestille. Breviksmannskapene deltok også utover i fjorden. Med fire til seks mann ved årene gikk det raskt til Langangsfjorden eller til Mørjefjorden.

Fordi om issjauen på Myradammen var slutt med dette, var ikke isforretningene fra Brevik slutt. Thomas Wiborg og Henrik Albretsen fortsatte istrafikken og iseksporten fra Buadammen i Mørjefjorden i mange år og helt til 1958. Her lå ishuset helt nede ved sjøen. Jeg har selv opplevet å se ishuset og isrenna i full driftsmessig stand.

BREVIKS FØRSTE SPEIDERKORPS

Guttene i byen drøftet spørsmålet om hvor gildt det måtte være å få til et speiderkorps i Brevik. De var da dannet her i landet for ikke lenge siden. Min yngste bror - Karl Eugen Hæhre - fikk så med seg en gutt og oppsøkte overingeniør Stig i Dalen i begynnelsen av 1917. Denne gutts navn kan jeg ikke huske nå, til tross for at min bror fortalte meg om innledningen til speiderkorpset kort før sin død i 1977. Ingeniør Stig bodde da i Cochegården (nå Rådhuset) i likhet med de andre ingeniørene i Dalen. Det var under anleggstiden i Dalen. Stig var en av dem som var anmeldt for skiløpning i Breviks gater. Han var spesielt populær blant oss gutter, kanskje nettopp på grunn av «skiløpningen». Derfor ble han utsett som en mulig kandidat til ledervervet. Noen år senere startet Stig Trådtrekkeriet for stift på Heistad - konservering nå.

Guttene ble hyggelig mottatt av Stig, men han unnslo seg på grunn av mangel på tid. Imidlertid henviste han dem til Ragnvald Skaar, stikningssjef i Dalen, også en umåtelig populær kar - stilig og god skihopper. Heldigvis var han villig.

Brevik 1. speidertropp var dermed i aktivitet. Speiderbevegelsen var da bare noen få år gammel i Norge, så Brevik var tidlig ute, en av de aller første. Det var ikke så mange medlemmer. En 10-15 kanskje 20 stykker kunne det vel være. En av de ivrigste som jeg kan huske, var Trygve Larsen (smed) som han ble kalt. Faren drev smie i Tollbodbakken. Jeg var selv med.

Oppe ved dammene drev vi øvelser, semaforering med flagg og fløyter og annet. Bra lærebøker hadde vi. Troppen begynte på bar bakke. Telt, flagg og alt mulig annet utstyr skulle vi helst ha. Flere av oss bega seg ut på tiggerstien - til for oss velrenommerte personer i byen. En av disse velrenommerte var disponent Th.B. Andersen på Stålpressa. Hele 1 - en tokroning i sølv fikk jeg av ham. Myntene var av gedigent sølv dengang, ikke som nå av simpelt nikkel. Dette var nok det største bidrag, en mektig stimulans. Det overskygget alle de andre i den grad at de alle er glemt nå. Vi trengte et mangfoldiggjøringsapparat. Det hjalp apoteker Leegaard-Christiansen oss med og skaffet oss et hektograferingsapparat til mangfoldiggjøring av plakater. Han henviste meg til frøken Inga Holst Hansen (senere Albretsen) for nærmere opplæring i den edle hektograferingsteknikk. Men for å gjøre en lang historie kort. Det er meget som skal til for et speiderkorps.

Speiderkorpset ville forsøke også noe matnyttig. Blant annet fikk vi besøk av en utsending fra Nyttevekstforeningen i Oslo. Han kåserte om innsamling, behandling og anvendelse av ville vekster. Det er godt å kunne i vanskelig tider.

Ragnvald Skaar gikk forholdsvis fort trett av ledervervet. Vi kom derfor til å holde oss til Langesundstroppen under ledelse av den populære politibetjent Hansen. Mange kamerater fikk vi der. Hansen hadde det med utmarsjen, så også for oss. Den første tur gikk med dampskipet «Finn», som gikk i rute Skien - Oslo. Vi entret båten ved Kanalbrygga i Brevik om kvelden, innom Langesund for å få med Langesundstroppen. I løpet av natta kom vi til Vrengen, hvor vi gikk i land. Angående nattesøvn husker jeg ikke noe. Fra Vrengen til Tønsberg gikk vi til fots. Opplevelsene på vegen og i Tønsberg har jeg ikke så tydelig erindring om. Dog husker jeg en løpsduell jeg hadde med Carl Olsen i Tønsbergs gater. Vi ble enige om å slutte mens vi hadde krefter igjen og la det bli dødt løp, uten å si: Jeg vant! Fra hjemturen på Tønsberg Jernbanestasjon husker jeg politibetjent Hansen og hans gode kamerat Carl Olsen stå i god ro og mak. Om de og Langesundstroppen reiste med samme tog, husker jeg ikke.

En annen utmarsj vi hadde med Langesundstroppen, gikk fra Brevik/ Langesund til prestegården i Bamble, hvor vi overnattet. Neste dag gikk turen videre til fots til Kragerø. Her overnattet vi på skolen høyt oppe. Turen hjem gikk antagelig pr. dampbåt. Noen sikker erindring om det, har jeg ikke. En habil leder for oss var det vanskelig å få. Interessen for Brevik 1. speidertropp ebbet ut.

RADIOTIDEN BEGYNNER

Folk var entusiastisk med helt fra begynnelsen. Det begynte vel omkring 1923 med krystallapparatet. Det vanlige apparat besto av en liten kasse ca. 17 cm noenlunde kvadratisk og ca. 13 cm høy. Oppå denne kassa var montert et stativ for krystallklumpen og en søker med en bevegelig fjærende stift. En eller flere høretelefoner kunne kobles til. Lyden minket i forhold til antall telefoner. For å bedre høreforholdene ble bygget flere lokalsendere omkring i landet. Den beste stasjon her i distriktet var den på Borgåsen.

Så var det lyttingen. En satte seg til med apparatet og høretelefonen over hodet. Rundt bordet plasserte seg så mange som man hadde høreapparater til. Så var det til å stikke og treffe et riktig godt punkt. Jo, så sannelig der var det ganske fint, både sang og musikk, ja god tale også. Men kanskje vi skal forsøke enda bedre. En stakk og stakk, og tiden gikk med å stikke. Det en kunne ha hørt på med utbytte, var i mellomtiden gått fløyten. Tålmodigheten var snart slutt. Stikkingen ble overlatt til nestemann. Men lyden kunne være ganske bra. En fordel med krystallapparatet var at det var uhyre enkelt.

Utviklingen gikk raskt. Først kom vel 1-lampes apparatet. Men det kom fort apparater med flere lamper. Man brukte fremdeles høretelefoner. De første lampeapparater var med batteridrift.

En episode kommer frem i erindringen. Arendalsapparatet sto høyt i kurs på et tidlig tidspunkt. E. Hammerkvist var forhandler av dem. Demonstrasjon i lokalet i Dalen var tillyst. Mange interesserte var møtt frem. Det kunne vel være omkring 1925. Apparatet var plassert mitt i lokalet. Forventningene var store. Øyeblikket kom. Hammerkvist begynte å skru og søke av alle livsens krefter. Det kom da Iyder nok, men slett ikke gode sådanne, bare hyl og skurring. Det er ikke godt å si hvem som var mest skuffet, Hammerkvist eller publikum. Sikkert ikke ett apparat ble solgt ved den anledning.

Gode lampeapparter for tilkobling til elektrisitetsnettet kom ganske snart. Apparater med innebygget høyttaler og kombinert med tilkobling for høretelefoner var neste etappe i utviklingen. Opp mot den andre verdenskrig var kvaliteten av gjengivelsen virkelig bra. Man kunne absolutt nyte god musikk og annen underholdning.

Da vi hadde vennet oss til denne gode underholdning og krigen kom i 1940, måtte alle apparater innleveres til politiet/tyskerne. Det ble straffbart å Iytte på utlandet. Etter krigen - i 1945 fikk vi apparatene igjen.

FRILUFTSINTERESSER

Det var litt av hvert som en gutt kunne ta seg til av sport og annet i fritiden eller feriene. En gutt kunne jo ikke sitte inne og fordrive tiden. Nei, ut måtte vi. Det var ikke vanlig i den tid å gå på byen og slenge og kjede seg. En eller annen form for adspredelse eller sport måtte til. Bakkeskøyter

Å renne på bakkeskøyter var den fineste form for sport en kunne tenke seg. Det hadde jeg ikke sett før jeg kom til byen i 1911. Forresten sa vi ikke skøyter men bakkeskøyter eller bakkejern, men mest skøyter. Det var vel noe spesielt for Grenland. Det måtte to jern til, ett for hvert ben. En skøyte var rett og slett et rundtjern som ble bøyd opp ca. 10 cm i den ene enden. Den andre var rett avkuttet. Den oppbøyde enden var smidd flat og i flaten boret et hull så stort at en med letthet kunne få tredd et tau gjennom. Lengden på skøyten kunne variere fra snaut halvmeteren til den vanlige lengde på 70 til 80 cm. Det var nok dem som hadde meget lenger skøyter, opptil omkring 2 meter og vel det. For at vi ikke skulle gli forover på skøytene, ble det med en skarp meisel hugget et godt tak ned i overkanten av jernet og bøyd opp. Disse hakkene ble plassert med jevne mellomrom bortover til plass for en støvel og helst plass til en eller to til bakpå. Tykkelsen på jernet varierte fra ca. 1 cm opp til ca. 1,5 cm. Det vanlige var ca. 1 cm. Et tau ble festet med hver sin ende i hullet i bakkeskøytene. Tauet måtte være så stort at en kunne stå oppreist og holde i det, men også så at en kunne stå sammenkrøket og holdet det stramt i god fart.

Nærmeste smed hjalp oss med å banke til bakkeskæisene /bakkeskøyter. Såvidt jeg husker tok han ikke mer enn 35 øre for et par komplett med jern, men ikke med tau. Det måtte vel være hjertelaget som spilte inn her.

Det var mest guttene som drev med denne sport, men det var da jenter å se også. En guttegjeng fra Øya avla Trosvik et besøk en gang. De hadde anskaffet seg et par rekordlange bakkeskæiser, kunne vel være mellom 2 og 3 meter. Gjengen kunne vel være på 4 til 5 gutter. Men i dag kan jeg ikke huske flere enn Erling Karlsen Debes og Harald Pettersen. De imponerte stort.

Jeg var best kjent i Pipernbakken. Fra øverste punkt på Bedehusløkka ned forbi Syvertsen, Rustand, Jul Andersen, Løkke, (det var andre beboere i disse husene på den tid), Busk, Nilsen og ned under jernbaneundergangen og langt opp i motbakken ved Brustads hus og byggmester Tellefsens hus. Disse husene er nå borte (1985). I godt føre gikk det i ett strekk hele vegen uten å sparke fra. Dette var en edel sport. Vi ble rene ekvilibristen og ble vant til de rene hallingkast i vanskelige situasjoner.

Politibetjent Frøvold var ikke blid når han hørte klirringen av bakkeskøytene. Mange skøyter ble tatt til politiforvaring, men de fleste klarte å komme seg unna. Leken var fin så lenge føret var bra. Men en vakker dag var alle vegene sandstrødd. Gleden var borte.

SEIGIS

Å «tråve seigis» var også en ekte guttesport, spennende og ikke helt ufarlig. Når isen la seg på havnen og langs land, var tiden inne; ikke for tynn, ikke for tykk, men passe. Da var det tid for mannsmot og vågelykke. En guttegjeng var snart samlet. Et langt geledd ble dannet. Det het tråve og ikke løpe seigis. En gutt kunne ikke si - jeg løp bortover gata. Nei, det gikk ikke. Men jeg tråva bortover, måtte en si. På geledd tråva så denne gjengen i takt bortover isen. Det kunne vel være ca. 10 gutter. En måtte forsøke å få til den rette takten. Det var sannelig ganske store bølger en da fikk til. Det gikk med liv og begeistring. På gutters vis ga de seg ikke før isen brast og en plumpet uti. De som fremdeles var tørre, fortsatte vel et annet sted med jomfruelig is. De våte karret seg nok hjem til en overhaling. Det skjerpet sikkert bare til fornyet dåd.

ISFLAK

Isflak var det nok av utenfor bryggekantene dengang som nå. Det kan være artig å se på disse flakene som seiler bedagelig bortover. Men for gutter gir ikke dette noen spenning. Da må en oppå dem og bakse med dem eller skli bortover på glatte støvler og jumpe over til neste flak. En må jo se seg litt for så det ikke er for stor avstand mellom dem. Noen få småflak mellom noen større er fint. Småflakene rekker ikke å synke under før en er over på neste. Isflak var det nok av utenfor bryggene i havna, langs Langbrygga og helt opp til Postbåtbrygga. De fristet mer enn godt var.

Louis Johnsen var en akrobat sånn. Han hadde de beste støvlene med massevis av skobesparere og heljern under. Han jumpet fra et lite isflak over til et stort, sklei så på sidene av støvlene bortover, jumpet så over til et annet og så videre. De fleste, om ikke alle, hadde skobesparere med heljern under støvlene. Sålene ble også godt innsmurt med Colanolje for at de skulle bli tette og sterke og ikke trekke vann. Dermed varte de også lenger. Skobesparere var av forskjellig type. Noen var omtrent 2 cm lange og bøyde, og omtrent den halve bredde. Noen var sirkelrunde og ca. 1 cm store. De hadde pigger eller stifter til å feste dem til sålen.

Det var mye av et vågestykke dette å løpe på isflakene, jo dristigere dess bedre. Det var nesten ikke til å unngå at noen falt i vannet. Så også med meg - siste gang kanskje? Jeg tør nesten ikke si hvordan jeg forholdt meg for å unngå å komme våt hjem mens vannet silte. og vegen gjennom gatene da. Sola skinte - jeg gikk opp til sidesporet tiI Postbåtbrygga i solsteken mot fjellsiden. Dyvåt var jeg i alle fall ikke da jeg våget meg hjem. Men tørr var jeg nok ikke - på langt nær. Ja, de mødrene, det er vel dem som får det. Noe skjenn husker jeg ikke.

Å være med Theodor Gusfre hos baker Olsen (Schjerven senere) og slepe isflak under brua og ut i strømmen var også gøy. Bakervarene måtte ut til kundene på øyene osv. Åpent vann måtte man ha. Isen ble saget i store flak. Store issager ble benyttet. En pram ble spent for med slepetau fast i isen. En gutt på isflaket til styring og staking med båtshake - Theodor i prammen som trekkraft. Isflaket måtte ut på strømmen for å komme i drift utover. I strømsjøen brast gjerne isflaket. Da var det å komme seg ombord i prammen - selvfølgelig våt på bena.

Andre som måtte ha åpning mot fjorden, måtte gjøre det på samme måte

ISHINDRINGER

Litt ishindringer i fjorden hører med til vinteren. Men under 2. verdenskrig var det flere ganger helt stopp i lange perioder. En av årsakene kan vel være at skipstrafikken var nede på et lavmål, så isen fikk tid til å legge seg. Men hovedårsaken var nok fimbulvintrene som var da. Folk innrettet seg fort etter forholdene. Isfiske ble ganske alminnelig langt utover og i sidefjordene, selvom det mest var ganske guffent og utrivelig. I godt vær med solskinn var det lett å ta skiturer både innover og utover fjorden.

En gang gikk vi to stykker utover og kom til Mølen. Her fikk vi et rundskue som jeg ikke har sett maken til. Utover så langt øyet rakk lå isen tettpakket. Inni denne tettpakkete isen lå store lastebåter på rad og rekke så langt en kunne se. Det måtte være mange titalls båter. De måtte værsågod ligge der til hjelp kunne komme eller til kuling brøt opp pakkisen.

Et stykke fra land ligger Finnebåene. De fristet altfor meget. Det så helt ufarlig ut å komme dit ut. Det tok ikke lang tid. Oppe på båene tok vi igjen et rundskue både med isforhold og båter - et syn som en sjelden opplever.

Det var flere is-år. En annen tur sammen med min datter ca. 13 år. På med skiene i havna, strake vegen forbi Dikkon, rundt øyene i Ormerfjorden, ut Kalven, over fjorden til Croftholmen, et stykke langs Stathelle-landet, tvers over til Brevik og utgangspunktet. Det var vel bare i krigsvintrene at en kunne oppleve noe slikt.

Kilde: .Aritikkelen ble publisert i vår årbok nr. 2 fra 1981 / 

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler