Breviks første kirke | 1670 - 1878

Da Brevik ble utskilt som ladested fra Eidanger, ca år 1660, lå Brevik fremdeles under Eidanger i kirkelig henseende. Veien til Eidanger kirke var både lang og besværlig. I regntider og om vinteren var den ofte nesten umulig å komme fram på. Ville de sjøveien var det enten å seile eller ro, og da som regel i motvind begge veier. Om vinteren var det ofte uframkommelig på isen;

Søknad til kongen  

(Tekst hentet fra Brevik Historielags første bok "Brevik gjennom tidende, bind I.)

Brevik hørte til Eidanger soknekall og både prest og kirke var på Eidanger. Ute i Brevik hadde de hverken sjelesørger eller kirke, ikke engang et kapell. Når stedets folk vilde høre Guds ord, måtte de gi seg i veil til Eidanger kirke og veien dit vare både lang og besværlig.

Breviks innbyggere sendte i 1670 en søknad til kongen om å få bygge egen kirke og her maler de ut sine gjenvordigheter med omsyn til kirkeveien. Veien var "ungerfer" tre fjerdinger, skirver de. Om sommeren rodde kirkefolket, men det var en blandet fornøyelse da vinden nesten alltid falt "contrari". Om morgenen når de dro innover fjorden var det "gemeenlig" nordavind og når de skulle hjem igjen, hadde vinden snudd seg til sør. Høst og vår var det særlig vanskelig å nå Guds hus. Til vanns var det umulig å komme fram og til lands var det vanskelig "formedelst mange Kleffuer og anden Veyens Forhindring". Disse vanskene gjorde at mange ikke kunne komme til kirke, og det var de som gudfryktige folk meget bedrøvet over. Breviksfolkene hadde derfor besluttet, envher av ytterste evne og formue, å ville "contributere" til en liten kirke i byen og søkte kongen om tillatelse til å la den bygge.

De nevner at i Brevik bor det en del fattige skipsfolk, fiskere og noen få borgere til Skien og at det årlig øker med den slags fattigfolk. Breviks innbyggere slutter søknaden med øsnket om at Gud må ha kongen og det ganske kongelige arvehus under "beskiermelse" og forskikrer at de til døden med live og blod foblir hans majestets fattige og tro undersåtter i Brevik. (Dette med fattigdommen skal en ikke ta altfor bokstavelig. Det er vending som var nokså alminnelig i søknader til landsfaderen i den tiden.)

Søknaden var datert Brevik 23. januar 1670. Den ble undertegnet av 6 mann; Jacob Heichesen, Søren Ovesen, Henrich Lazarisøn, Jørgen Jørgensen Riber, Peder Ørn og Claus Schack. Den som førte søknaden i pennen var meget pennefør. Dokumentet er vakkert skrevet, utstyrt med flotte kruseduller og språket er så elegant at det er en fornøyelse å lese.

Preben von Ahnen, som var amtmann i Bratsberg den gangen, skrev på en påtegning på søknaden 5. februar. Han uttaler seg i meget smukke ordelag om saken. Planen om å bygge kirken, skriver han, til Guds ære og de der på stedet og omkringboende samt fremmede sjøfolk som der søkte havn, til tjeneste og ingen til skade.

På søknad ble det ved kongelig Rescript av 30. mai 1670 gitt ladestedet rett til å bygge kirke.

Den  "Hellige trefoldighets Kirke"

Så gikk Brevik i gang med å bygge kirke. den ble plassert litt nord-vest for det høyeste partiet på Øya, på den nåværende kirkegården. Beliggenheten var nærmere bestemt like innenfor det stedet hvor den vestre kirkegårdsporten nå er.

Det ble ikke noe kneisende kirkebygning stedets folk bygde seg. Den var heller liten og lav å se til. Men det var flukt over linjene og det var en harmoni over hele den lille kirken som ga den det opphøyede preget et gudshus skal ha. Breviks første kirke fikk navnet Hellig Trefoldighets Kirke og ble sannsynligvis tatt i bruk i 1673 idet prestetjenesten ble ordnet da.

Kirkens eksteriør

Kirken var en korskirke - dvs den var formet som et kors med et langskip og to fløyer. Den var bygd av tre og laftet sammen. Utvendig var den skjultekt og innvendig var den iallefall fra 1749, panelt. Det var kjeller både under skipet og fløyene, denne ble nyttet som "begravelse", dvs, det ble satt lik ned der.

I de senere år hadde kirken sakristi i et utbygg på veggen bak alteret, men dette sakristiet eksisterte ikke i kirkens første tid. Det ble oppført av kirkebyggeren mester Jon Jacobsen fra Skien i samband med en reparasjon av kirken i 1754-55. Arbeidet løp opp i hele 550 riksdaler. I 1758 fikk for øvrig mestern utbetalt ytterligere 72 riksdaler av kirkens kasse etter regning. Sakristiet ble skjultekt av Christen Olsen og Ole Andersen i 1760.

På bilder av kirken vil en se den over hoveddøren hadde en tavle med en inskripsjon. De ordene som møtte kirkegjengerne her var skriftstedet; Salige ere de som høre Guds Ord og bevare det".

Vinduer ble ofte spesifisert ved taksering av bygninger i gamle dager. I en branntakstforretning fra 1787 opplyses det således at kirken i Brevik hadde 14 fag og 3 små enkelte vinduer, 2 fag i  sakristiet, samt I fag og I enkelt i tårnet.

Kirken var opprinnelig tjæret utvendig. I 1693 nevnes det således i kirkeregnskapene at det ble betalt 4 rd. for å tjære kirken. I 1720 ble tårnet og vindusfeltene malt av Lars maler og i samband med en omfattende reparasjon ble det i 1728 satt 5 mann i vei med å skrape kirken ren. Deretter ble Lars sluppet til med kosten for å male den utvendig.

Tårnet

Kirkens tårn ble enten først fullført eller undergikk i alle fall en hovedreparasjon i 1690. 29. desember 1689 ble det nemlig betalt I rd. 3 ort til en mann som reiste etter Bjørn Tordsen, som skulle gjøre kirketårnet ferdig. Og i den følgende tid ble det utbetalt ut atskillig for materialer og arbeid på tårnet.

Også i 1698 ser vi av kirkeregnskapene at tårnet har vært reparert, og det opplyses da at spissen ble tekket med skiferstein, som var forært til kirken, og at den nedre del ble belagt med eikespon. Det ble ved dette høve også kjøpt en del bly og blyspiker som tydeligvis ble brukt til tårnet, og dette stemmer med at det i 1777 opplyses at tårnet er tekket med skifer og bly.

Tårnet var forøvrig ofte under reparasjon. En gang finner vi en nokså pussig tilfelle i kirkeregnskapene. I 1746 skulle det ringes i kirkeklokkene på grunn av kong Kristian VI's død og det ble anskaffet et spesielt timeglass for at ringeren skulle holde programmet. En måneds tid senere måtte det settes opp ekstra støtter i tårnet "imod bevegelse af den Idelig Ringen for sal. Kongen".

Tårnet var oppriktig ikke så høyt som vi kjenner det fra senere bilder av kirken. Det ble nemlig bygd nytt tårn på kirken i 1780 - 81 og ved det høvet ble det gjort høyere. I samband med denne ombyggingen ble det også anbrakt et slagur, sierverk, i tårnet. Dette tårnuret, som var skjenket til kirken, hadde tallskiver på tre sider. Da ombyggingen var ferdig, ble det også spandert en forgylling på krikespiret, så det nye tårnet var nok et syn da det var ferdig.

Kirkegården og gapestokken

Kirkegården var også i gamle dager gjerdet inn. Jon Jacobsen snekker og Jens Madsen murmester satte i 1743 opp et nytt solid stakitt. I 1787 ble stakittet kalt "vidtløftig" og taksten på det var 200 rd. mot 50 ti år før. En kunne nok foruten vidløftig også kalle gjerdet forfløyent etter som en god del av det blåste ned i 1786. Ved kirken fantes en gapestokk som ble satt opp i 1717 etter ordre av sokneprest Christen Finde. For jernet til gapestokken fin Jon smed 2 ort av kirkens kasse og det ble betalt 16 skilling for en hengelås.

Kirkens interiør

Gikk en innenfor døren ble en møtt av et syn som må ha gjort en ganske sterkt inntrykk. Kirken var utstyrt med en overflødighet av treskjærerkunst. Alskens skikkelser som Breviks innbyggere kjente fra den hellige skrift, ble lys levende for dem nr de gikk i sin kirke. De stod der utskåret i tre og malt i vakre farger.

Kirkestole | Pulpiturer

En særpreget trekk i kirkeinteriøret skapte de såkalte pulpiturene og familiestolene. De var også karakteristiske for kirkeordningen i det gamle Brevik - standforskjellen holdt ikke opp ved kirkedøren. Med pulpiturer menes lukkede gallerier eller avlukkede rom med stolrader. Pulpiturene i Brevik var nærmest en slags losjer. Familiestolene var tydeligvis av samme type, men enklere. Pulpiturene og familiestolene var for dem som hadde penger i pungen - her satt byens standpersoner isolert fra den gemene hop. I de første årene etter at kirken ble bygd hadde den sannsynligvis bale alminnelige stolrader med plass til 4-6 personer i hver. Det var i alt 56 slike stolrader eller benker i kirken. Av disse var de 50 for betalende medlemmer av menigheten, mens de 4 bakerste i midtbygningen og den bakerste i hver av fløyene var avsett til fattigfolk.

Innelukkede stoler har forekommet i kirken tidlig på 1700-tallet. I et notat fra 1732 får vi vite at det den gang var "tvende lukte Familie Stoler" i kirken. Den ene var for "lang tiid siden blefven bevilget sal. Christen Pedersen Lund, Negotiant udi Langesund, formedelst hans store foræringer til Breviks Kirke, at opbygge". Det var imidlertid ikke Lund, men hans ekteskapelige etterfølger Jørgen Pedersen som lot bygge denne familiestolen. Etter hans død ble stolen overlatt til hans stesønner Hans og Christen Lund, Christen Pedersen Lunds sønner. Om den annen stol opplyses i 1734 at den opprinnelig hadde vært Anders Nielsens, men at den ved hans enkes avreise til Fyen med sin nye mann justisråd Nobel hadde blitt overtatt av Johan Christopher Testman, en stesønn av Nobel. Testman var gift med Dorothea Fiüren, en søster av postmester Boe Fiüeren, og da hun etter Testmans død oppholdt seg en tid i Danmark, ville Brevikskjøpmannen Christen Larsen ha hennes stol i kirken. Om dette spørsmål oppstod det store stridigheter, hvor både biskop og stiftsbefalingsmann ble interpellert.

Benevnelsen pulpitur finner vi første gang brukt ig 1716, da det ble bygd to kirkestoler som kalles så. Imidlertid kan det ikke av kirkeregnskapene ses at det var pulpiturer i bruk før en rekke år senere. I 1724 fikk David Chrystie tillatelse til å "opbygge paa sin egen bekostning den Pulpiture paa hiørnet af Kirken lige imod Predickestolen" og i 1731 har Jacob Nielsen for egne regning latt "fullferdige" et pulpitur. Senere opptrer disse pulpiturene hver år i regnskapene.

Dette ser nokså eiendommelig ut, særlig fordi de to pulpiturer i 1716 tydeligvis ble gjort hele ferdige - det ble nemlig betalt 20 rd tl en maler for "anstryge" dem. Forklaringen er muligens at disse to pulpiturer var av en enkel type, og ble kalt familiestoler, mens kirken først fikk forseggjorte pulpiturer da David Chrystie og Jacop Nielsen slapp til.

Den førstnevnt hadde forøvrig sitt pulpitur på "Karmandsiden" mens Jacob Nielsens lå på "Qvindfolchsiden". Disse pulpiturene ble tillat bygd fordi de to byens borgere hadde ytt betydelige gaver til kirken. J. N hadde forært den orgen og  D.C. haddde latt knefallet og "trallverket" rundt alteret samt alterskammelen beslå med russelær og dessuten gitt 30 rd kontant. J. N. pulpitur lå forresten også ved orgelet som han hadde skjenket - på nordre side av dette. Giveren hadde sikret seg mot at de kunne bygges noen pendant til hans pulpitur på den søndre siden av orgelet - angivelig fordi det vilde ta bort lys fra orgelet og hindre at folk kunne stå ved siden av det og synge. J.N. fikk senere også gardert seg mot at det skulle bli bygd noen stol som skulle ta bort utsikten fra hans pulpitur til presten og prekestolen. Dan den pengesterke herre samtidig lovte å betale "orgelmesteren" 20 rd om året i lønn så lenge han levde, gikk denne saken lett i orden.

I 1769 ble det etter kirkeregnskapene bygd 6 nye pulpiturer i kirken, 3 i nordre og 3 i søndre kryss. Året etter føres det imidlertid opp 9 pulpiturer i regnskapene. Dette har sin forklaring i at matadoren Niels Larsen samtidig bygde et nytt pulpitur for egen regning, mens hans gamle p

Altertavlen

For øvrig var kirken utystyrt med en altertavle, som var et helt kurs i bilbelhistorie, og hadde ellers en hel del dekorativt inventar. Tavlen, som nå befinner seg på Norsk Folkemuseum, er et meget pompøst arbeid, men den virker utrert. Den skriver seg jo også fra barokkens tid. I tavlens midtparti er avbildet en rekke bibelske situasjoner. Underst er skåret ut innstiftelsen av nadverden, over den korsfestelsen, deretter gravleggelsen og til slutt oppstandelsen. På toppen av tavlen er plassert en Salvator mundi. Relieffene i midtfeltet er omgitt av en manfoldighet av englehoder med praktfulle runde kinne samt ikke mindre enn åtte store figurer. Blant disse finner en Moses, Johannes, Aron og Sosva. Altertavlen skal være laget av en billedhugger og treskjærer ved navn Niels Fransen.

Taket inne i kirken var i de senere år formet som en hvelving. Dette skrev seg fra en ombygging i 1748, foretatt av mester Jon Jacobsen. Før den tid var taket lavt og flatt Også i 1749 ble kirkens interiør forbedret. Niels Larsen lot den da for sin regning panele innvendig, alle stolene reparere samt det hele "meget smugt male og forgylde". Pilarene ved koret lot han helt forgylde.

Selv om Brevik nå hadde fått sin egen kirke, ble den helt til 1728 betjent av soknepresten i Eidanger. Fra nevnte år skulle en kapellan i Eidanger bo i Brevik. Den nåværende prestegård ble snere gitt av Jacob Nilsen Leerstand til bolig for presten.

I 1725 blre Brevik residerende kapellani, men sokneprestembete først i 1861.

I 1866 var kirken blitt så skrøpelig at de styrende søkte om å få bygge en ny kirke og å rive den gamle. Denne søknad ble innvilget ved Kongelig resolusjon av 3. juli 1875.

Brevik Byvåpen

Du vet du er fra Brevik når...

Brevik Torg - og Garasjesalg på FB

Developed by Aplia - Powered by eZ PublishInformasjonskapsler