Folk i Brevik hadde hørt om kolerapandemien som stammet fra India, og at den stadig kom nærmere Europa, Scandinavia og Norge. 

 Symptomene var akutt tarminfeksjon forårsaket av bakterien Vibrio cholerae . Smitten kunne skje via drikkevann, dråpesmitte fra person til person og f.eks. på mat som grønnsaker. 

I slutten av august i 1853 ble det kjent i Brevik at kolerapandemien hadde nådd Larvik.

Innbyggerne i Brevik begynte å bli urolige. 

For mye frukt

En dag gikk det rykter om at sykdommen var nådd Brevik. 

Byens lege, Thomas Severin Heiberg Hoffmann, skrev da en artikkel i byens avis for å berolige innbyggerne. Han skrev at det var registrert et par tilfeller av kolerine i ubetydelig grad.  Men han hevdet at den generelle

helsetilstanden til byens befolkning neppe kunne ha vært bedre. 

I september dør en mann i Helgeroa av kolera. Han skal ha blitt syk etter å ha vært i Larvik. En uke senere går igjen alarmen i Brevik. En ung jente skal plutselig ha fått magesmerter med oppkast.

Med tanke på pandemien var det opprettet en oppsynsmann som dro hjem til den syke jenta. Han konstaterte at den unge jenta ikke hadde kolera. Magesmertene hennes skyldes at 

hun hadde forspist seg på frukt. Neste dag er hun på bena og frisk.  Nok engang var det falsk alarm i byen. 

Men ikke lenge etter, rundt 20. september,  blir det registrert tre tilfeller av kolera i Brevik..

Smittetilfellene er i ulike deler av byen, der rensligheten i hjemmene skal være bra, like bra er det derimot ikke utenfor husene. Det blir 

betegnet som svinesti rett utenfor vinduene. En av de smittede dør. 

Når dette inntreffer blir det avgjort at byen trenger en lege til. De ser utfordringene for Dr. Hoffmann å håndtere dette alene dersom mange skulle bli syke samtidig. 

- Folk dør som fluer på gata i Brevik

Det blir konstatert kolerautbrudd i Brevik. Den sprer seg raskt. 

24. september er sju personer smittet. Fire av dem dør, to voksne og to barn.  En av de døde,  var en matros som  ble fraktet rett til sykehus fra en brigg som lå til kai i Brevik. Han døde ett døgn senere. 

Det håpes på at været kan bidra til mindre smitte, at ren og kjølig luft vil føre til at koleraen skal dø ut.  

Men fire dager senere er ytterligere sju personer smittet, fire av dem dør. Blant de døde er det et barn i Blekebakken. Mor til barnet fikk ikke noen til å hente legehjelp, så barnet døde uten legetilsyn. 

Det blir bestemt at en tredje lege skal bistå i Brevik, Edvard Nicolay Finne. Han tar over ledelsen på sykehuset i byen, etter å ha  jobbet som koleralege i Larvik.

I slutten av september forteller Breviksfolk som kommer hjem fra Porsgrunn at det går rykter om at folk i Brevik faller døde om på gaten som fluer. 

Skip som skal legge til havn blir oppfordres til å styre unna seilskutebyen. 

 Smitten i Brevik

5. oktober blir det registrert 19 koleratilfeller i byen. Ti av dem dør, to blir erklært friske og syv får behandling. I den kommende uke blir ytterlige seks personer smittet og fem dør. 

I midten av oktober er antall smittede opp i 29 tilfeller, 18 av dem er døde. 

Det ser ut som det roer seg litt ned i byen, men på Stathelle dør en los av sykdommen. Han skal ha holdt sykdommen skjult i tre uker for å ikke bli kjent som kolera-syk. Kort tid etter dukker det opp et nytt   

tilfelle i Brevik, og det smitten blomstrer opp igjen blant innbyggerne i Brevik. 

Byens koleralege blir av departementet beordret til å reise til Holmestrand, og ny lege kommer til Brevik ut i november. 

I perioden 31. oktober til 12. november er det 12 nye smittetilfeller. Fire av disse dør. En av de døde er en fraktemann fra Porsgrunn. Han skal ha vært på reise fra hjembyen til Langesund med varer. Han 

hadde en stopp i Brevik, gikk i land og skal ha vært tilsynelatende sunn og frisk. Videre på ferden til Langesund skal han ha blitt syk om bord i båten. På tilbakeveien formiddagen etter dør han i båten, et sted 

midt mellom Langesund og Brevik. Han ble gravlagt i Brevik. 

De følgende dagene blir to nye personer syker og en dør som følge av sykdommen. Dette skal være de siste registrerte som fikk kolera i Brevik. 

Totalt ble 44 personer smittet av kolera. 25 dødsfall er registrert i kirkeboken i perioden 19. september til 17. november. I gjennomsnitt var det et dødsfall annenhver dag som følge av sykdommen i denne 

perioden. Av de døde var 17 kvinner. 

•  Her kan du lese om forskjellen mellom pest og kolera

Begravelsesplass

 De som døde av kolera ble ikke begravd på kirkegården. Dette som et tiltak for å begrense smitten.

Det var vanskelig å finne dyp og god nok jord til å begrave de som døde av sykdommen. Med 30 spesidaler ble et område ved Bukta, ved Trosvik, funnet egnet. Der ble de som døde av sykdommen gravlagt,  kolerakirkegården i Brevik. 

Det ble et område som ikke var så hyggelig å passere.  

 Under et gravearbeid i området i 1934 kom noen bort i noen av de gamle gravene. Det ble funnet rester av kister og relativt godt bevarte skjeletter. 

Disse ble overført til byens ordinære kirkegård. 

Kamferdråper 

Thomas Severin Heiberg Hoffmann, som var byens lege da kolerasykdommen nådde Brevik, var gift med Frederikke Kristine Heiberg Wirching. Hun var søsteren til apoteker Peter Heiberg Wirsching. Man kan anta at det var et tett samarbeid mellom Hoffmann og apoteker Wirsching da folk ble syke av kolera i Brevik. En sykdom mange fryktet. Mange holdt seg innendørs. Men det var en ekstra utfordring at mange hadde dårlige boforhold, og dårlig personlig hygiene. Byens renovasjon var heller ikke til å skryte av. Dette sammen med dårlig kunnskap om hvordan å beskytte seg mot smitte førte nok til at at mange ble syke. 

Kolera er en bakterie, som fører til slapphet, feber, kraftig diare og brekninger. Uten effektiv behandling er dødeligheten stor. Kunnskapen om bakterier på denne tiden var liten. Da kolerabakterien ble oppdaget i 1838 var man i villrede om hvordan sykdommen best kunne behandles og ikke minst forebygges.  To år før de fant kolerabakterien ble det kjent at pandemien herjet i russiske østersjøhavner. Den norske regjeringen forsøkte å ta noen forholdsregler, og bestemte at alle apotek i landet skulle ha klorkalk til salgs. 

Det ble anbefalt at man vasket den sykes hender med klorkalkoppløsning. Man skulle legge en klut med stoffet opp mot neseborene og vaske gulvet hyppig med oppløsningen. I ettertid kan det sies at dette egentlig var et godt råd, siden kolerabakterien faktisk drepes av klorkalk. 

Men i 1853 hadde man mye tro på bruk av kamfer, opium, kalomel, kvikksølv og brekkrot. Aviser delte råd om hvordan man skulle håndtere sykdommen dersom det ikke var mulig å få tak i lege. For å stimulere hudens utdunsting og svette  skulle man gi den syke 15-25 kamferdråper i vann eller suppe hver hele eller halve time. Pasienten ble også rådet til å drikke ta a hylleblomst, peppermynte eller melisse. Det var også viktig å gni kroppen, og da særlig mage, armer og ben, varme med ullkluter fuktet med terpentinolje. 

Kilde: Brevik gjennom tidende Bind II / C.S.Shilbred 
(boken kan kjøpes hos Brevik Historielag)

Aakesens hus, Trosvikveien - i området der man døde som følge av kolera først ble gravlagt i Brevik

Trosvikveien 1975

Garasje Trosvikveien (2009)

Her ble de som døde av kolera gravlagt

april 1989 (lagerbygninger)