Esmark er et kjent familienavn med gren til Danmark. Navnet kom til Brevik med presten Hans Morten Thrane Esmark (1801-1882) som var kapellan i Eidanger med bolig i Brevik i 1826.
På Ørvik i Brevik fant Hans Morten kjærligheten med Ulrikke Benedicte Wiborg (1810-1898).

Presten Esmark var en høyt elsket mann i Brevik i den tid han var i byen. I tillegg til sitt virke som prest hadde han medisinsk erfaring som gjorde at han titt og ofte ble kalt ut til syke og sørgende. Det var ikke noen lege i Brevik by på denne tiden. 

Stor oppdagelse på Løvøya

Esmarks store interesse var kjemi, mineralogiske og geologiske undersøkelser.
Under en andejakt på Løvøya fant han et helt nytt mineral som han sendte til den berømte kjemikeren J.J. Berzelius i Sverige. Funnet var et helt nytt radioaktivt grunnstoff, som fikk navnet Thoritt. Esmark bistod også Svend Foyn med utviklingen av granatharpe som ble brukt under hvalfangst. Kanskje bedre kjent som "spissbomben". 
Esmark ble også Breviks første ordfører, og var en mann med mange jern i ilden. Ekteskapet med Ulrikke Benedicte resulterte i 8 barn, derav en pike som fikk navnet Birgithe Elise, som ble født 13. oktober 1841 i Brevik. 

Birgithe blir beskrevet som en utadvendt og glad pike i de årene hun bodde i Brevik.
Hun viste tidlig nysgjerrighet rundt farens funn i naturen, og startet tidlig med å gjøre sine egne notater.
Hennes farfar, Jens Esmark, ble Norges første professor i mineralogi og hun hadde en onkel, Lauritz Esmark, som var professor i zoologi. Hennes danske oldefar, Marcus Thrane Brunich var også zoolog-mineralog og direktør for Kongsberg Sølvverk rundt 1790.
Påmorssiden var det også interesse for mineralogi, og hennes onkel Samuel Wiborg etterlot seg mange verdifulle stener han hadde samlet på. 

Endringer

Da Birgithe var ni år gammel ble det store endringer i livet hennes. Hennes far ble forfremmet og ble utnevnt som sogneprest i Ramnes, Jarlsberg i Vestfold. Da familien forlot Brevik ble de fulgt til bryggen av mange av byens mennesker som samlet seg for å ta farvel med sin folkekjære prest.

Livet i Ramnes skulle vise seg og bli alt annet enn lett for familien Esmark. Presten kom ikke så godt overens med sin nye menighet, og Birgithe som var en glad og utadvendt jente, ble stille og innesluttet. 
Rundt 13 års alderen begynte helsen hennes å skrante. Mor til Birgithe var kjent for å lære opp unge piker fra "gode familier" til å te seg i offentligheten, og Birgithe ble nok også preget av dette. "Gode ekteskap" ble sett på som beste utvei for mange unge kvinner på denne tiden. Birgithe fikk ta del i sin fars store lidenskap, forskning ute i naturen, og i hennes første avhandling kan vi lese om sneglene på prestegården som ble funnet i Ramnes.

Tæring

Tidlig i tyveårene ble helsen til Birgithe mye dårligere. Hun fikk diagnosen tæring, mer kjent som tuberkulose. Birgithe var så dårlig at hun selv og familien var forberedt at hun kunne komme til å miste livet. Familien fikk sendt henne til rehabilitering på Madeira, som var et sted syke og de som hadde penger nok, kunne få den beste pleie for denne sykdommen.
Madeira var også et populært feriested for britiske kvinner. Der var det en skikk som ble ansett som en sunn fritidssyssel, at kvinner interesserte seg for skjell og planter i naturen.
Birgithe ble gradvis bedre og fant venninner med felles interesser. Birgithe samlet inn et stort antall mollusker på Madeira (fossiler, snegler, muslinger, bløtdyr som lever i sjø/ferskvann), som hun senere leverte til zoologisk museum i Norge.

I 1870 flyttet familien Esmark fra Ramnes til Christiania.
Presten Esmark viet nå livet sitt til naturvitenskap. Et par år senere dro Birgithe til Storbritannia hvor hun besøkte en venninne som hun  ble kjent med under oppholdet på Madeira. Her samlet hun inn mollusker og fikk samtidig interesse for kvinners arbeid med å hjelpe andre som var dårligere stilt enn henne selv i samfunnet. Hun fikk også interessen for kristelig organisasjonsarbeid.

Stipend

I 1979 skjer det store ting i Birgithes liv:
Hun blir Norges første kvinne som mottar stipend fra Det Kongelige Fredriks Universitetet.
Hennes onkel Lauritz, gir henne muligheten til å følge med på forelesninger på universitetet, noen ingen andre kvinner hadde gjort før henne.
Men, fordi hun er kvinne, får hun ikke gå opp til eksamen.

BIRGITHES VENNINNE

Comtesse Ida Wedel Jarlsberg, er datter av Peder Anker Greve Wedel Jarlsberg (1809-93) og Hedevig Annette Betzy Sigismunda Anker (1819-79). Peder Anker blir den siste i Norge som har tittelen som greve. Tittelen ble avskaffet i 1821, ifølge Store norske leksikon. 

Ida var en sterk kvinne fra overklassen som ikke lot seg styre så lett.
Hennes store lidenskap i livet var å male bilder og hun er elev ved en malerskole i Christiania. Idas mors svoger er ingen andre enn Hans Gude, og da hun studerer maleteknikk i Tyskland har hun kunstneren Eilif Pettersen som læremester.
Det er også nevnt at hun var omgangsvenn med forfatteren Knut Hamsun og at hun ble rollemodell for en kvinnerolle i romanen «sult» som Hamsun troliger er mest kjent for.

Ida fikk nok størst oppmerksomhet da hun fikk tilbud om jobb som hoffdame for dronning Sofie av Norge og Sverige.
Etter press fra sine foreldre takket hun ja til denne stillingen ved hoffet. De mente at dette var mer passende rolle for sin datter enn kunstneryrket.
En dag i Sverige, ved dronningens side, nekter Ida å delta på en middag som blir arrangert av statsminister Johan Sverdrup. Dette førte til at hun måtte slutte ved hoffet og fikk dermed fortsette med sine malestudier.

Startet hjem for kvinner

Birgithe og Ida traff hverandre i 1882, på Jarlsberg gård. De fant fort tonen både med interessen for naturvitenskap og at de begge var sterk troende. Et nært vennskap førte til at de i 1885 startet et søndagshjem for kvinner i Christiania.

Kvinner fikk opplæring i matematikk, søm, kristendomskunnskap og språk. Denne foreningen ble forløperen til organisasjonen KFUK (Kristelig forening for Unge Kvinner).
Birgithe reiser også rundt på ulike forskningsreiser og hun for også offentligjort flere av resultatene sine i Norge, Tyskland og England.

Birgithe tok initiativ til utstillinger av sine funn. Vi kan her referere til brev hun skrev:

«Christiana, Hansteengt. 14,  30.januar 1888

Til Direksjonen for Arendal Museum.

Da jeg i disse dage skal ta ut min samling av norske land og ferskvanns mollusker på en liten samling på omtrent 100 arter med noen og tredve varieteter til Bergens Museum, skal jeg tillate meg og spørre om ikke Deres museum m vil benytte anledningen til stille ut en lignende samling. Jeg har foretatt reiser også til Nord-Norge og Finmarken og er den enste her som kan skaffe disse naturalier som er et skue for øyet. Det vil bli samme pris som for Bergens Museum 40 kr. Jeg må utbes mig deres svar snarest, da jeg meget ønsker a gjøre det hele på en gang. 

Med høyaktelse

Birgithe Esmark»

Det blir mindre tid til forskning for Birgithe etter at hun og venninnen starter foreningen Norske Kvinders Totalavhodsselskap, Det Hvite Bånd. Ida Wedel Jarlsberg er leder og Birgithe sekretær.
Organisasjonen har et sterkt kristent grunnlag med fokus på å få kvinner med i avholdsarbeid, fremme likestilling i borgerrettigheter samt å verne om familien.

Dessverre blir Birgithe mye syk igjen. 
Lørdag aften 3. april 1887, var følgende å lese i Aftenposten:

«Vor Kjære datter og søster, Birgitte Elise Esmark, gik ind til den evige hvile, efter længre tids sygeleie, i gaar aften kl. 8.

Christiana 3dje april 1897.

Benedicte Esmark (født Wiborg)

Vibekke Nordsted (født Esmark)

Begravelsen foregaar fra kapellet paa vor Frelsers Gravlund.

Torsdag 8de april kl. 1 ½»

Birgithe ble aldri gift.

Mye av foreningens-aktiviteten forsvinner da Birgithe døde av kreft. Hun var da 56 år. Hennes venninne Ida ser ut til å miste initiativlysten i foreningsarbeidet og trekker seg tilbake til sine malekunnskaper. 
Birgithe kjempet en kamp for bedre rettigheter og respekt for kvinner i samfunnet og kirken. Hun var nok med på å dirke opp noen låser som den gangens kvinner ikke hadde adgang til.

Artikkelen ble publisert i årboka for Brevik Historielag 2013. 

AD