Allerede som nykonfirmert kom hun i skipper Ole Sørensens hus for å lære husholdning. Det var nokså alminnelig at «unge piger» startet slik den gang. Et par år senere begynte hun i Severin Raaums manufakturforretning og var der i hele 8 år. Videre bestyrte hun, nærmest som en selvstendig næringsdrivende, en filial på øvre torv. Det foreligger, datert 15. september 1894, fra Brevik Magistrat til Olga Bucha «Handelsborgerbrev som træder i kraft fra den Tid hun begynder at drive omhandlede Næring».

Allerede 17. september samme år ble der skrevet kontrakt med firmaet Raaum om «Oprettelse av en assortert Manufacturforretning i Claus Schoubyes Gaard», der hun skulle selge varer i kommisjon. Altså både handelsborgerbrev og egen forretning, snaut 23 år gammel. Det forteller om en foretagsomhet noe utenom det vanlige, i hvert fall på den tid. Og i tillegg blid, pen og utadvendt - så klart det ble ekteskap. Hun giftet seg med skipsmegler O. F. Godager, som en tid var fullmektig hos skipsreder Cornelius Røe, men senere startet egen forretning som skipsmegler, iseksportør og hyreagent. I ekteskapet ble det to sønner, Odd og Jul. At et så virksomt og utadvendt menneske skulle la seg stanse av ekteskap og barnefødsler er ikke rimelig. Det var nå ikke småtteri til virksomhet heller.

Fremover i 1890-årene var det skarpe politiske motsetninger, så skarpe at det for eks. var to 17. mai-tog, ett for de konservative og ett for de radikale, det vil si venstre. Olga Godager var ivrig venstre, til og med valgt inn i 17. mai-komitéen der. Omkring århundreskiftet ble det rundt i landet stiftet kvinnestemmerettsforeninger og kvinnesaksforeninger. Fru Olga Godager fikk stiftet kvinnesaksforening her i 1906, og ble, selvsagt, formann. Da loven om kvinners stemmerett var vedtatt i 1910, ble hun ført opp på venstres liste ved kommunevalget men kom nok bare med blant vararepresentantene helt frem til 1919. Fra 1919-1931 var hun medlem av Brevik Bystyre. En som var med i bystyret på denne tiden sa, at fru Godager ofte «var litt brysom med alt dette hun ville ha ordnet, men hun var brysom på slik en hyggelig måte.» Ja, fantes det noe hun ikke ville ordne, eller hva ble ordnet som hun ikke var med på.

I denne tiden hedet enda tuberkulosen mange steder, det ble samlet penger for å bekjempe sykdommen og bygge sanatorier. Fru Godager arrangerte en mektig «byfest» i 1907, og det var noe til stas, penger til tuberkulosearbeidet ble det også. I 1911 ble Brevik Sanitetsforening stiftet - og selvsagt med fru Godager som formann. Det fortelles at hun etter hvert var med i 14 foreninger, og i hvertfall styremedlem i samtlige, hertil kommer så diverse offentlige styrer og råd, bl. a. helserådet. De som skulle reise til sanatorium måtte ha med seg en del personlig utstyr, og ofte var det nok vanskelig å skaffe penger til dette. Da gikk fru Godager til aksjon, fikk tak i det som behøvdes - og med en klesrull under armen ruslet hun hjem til den syke. Måten saker og ting ble ordnet på, var ofte ukonvensjonell. For eks. da det skulle skaffes midler til bygging av Brevik sykehus. Hvem andre kunne pønsket ut noe så troskyldig genialt som dette: «Gi en mursten hver!» - Og sykehuset ble bygget.

Skipsmegler Godager døde i 1925, etter lengere tids sykdom, og det var nok en vanskelig tid. Det ble «struggle for life» med forskjellig slags småhandel og senere kransebinderi. Gjennom mange år skaffet hun blomsterdekorasjoner til bruk i sorg og glede, til høytideligheter og til festivitas.

Det var dette med festivitas. Allerede mens sønnene var smågutter ordnet deres mor med juletrefest for «byens børn». Det var gjerne like over jul, og hun fikk tak i nytt juletre. Pynt og lys ble skaffet ved å flytte dette over fra familiens tre, og så bar de to guttene det ferdigpyntet til lokalet der festen skulle holdes. Men litt generlig syntes de nok det var når kameratene da sang: «Du grønne, glitrende tre, fru Godagers -».

Hele hennes hus og alt hva der hørte til, stod til disposisjon for hennes mangfoldige interesser. En av Frelsesarméens store ledere, Othilie Tonning, kom for å holde foredrag i Brevik Diskusjonsforening, og emnet var: «Kvinner som Guds tjenere». Fru Godager var formann i foreningen og (ordnet så en) fikk bruke Rådhussalen. Men den gamle Rådhussal i 2. etasje var nokså kjølig og spartansk utstyrt. Fru Godager ordnet med både hygge og tusj av luksus. Hun tok ned gardinene hjemme hos seg selv, fikk videre kjørt dit et par sofaer og noen pene stoler, vips, var det blitt selskapslokale. Ja, hvordan så det ikke ut der hjemme når sanitetsforeningen hadde sine store «Dager» med opptog og med stas. I alle rom lå strødd tarlatanrester, krepp-papir og forunderlige klesplagg, - og så, når det hele var over og rotet ryddet bort, invitertes de som hadde vært med og kledd på alfer og sjørøvere til hyggekveld. Et par ble kanskje spurt om å hjelpe til, og det hendte de syntes der var svært mange kaffeflekker på dukene, men fru Godager tok bare noen blomster og blad fra potteplantene, drysset litt hist og her - vips, var flekkene borte. Så suverent kan saker og ting ordnes.

Fru Olga Godager var også initiativtager til dannelsen av Brevik og Omegns Husmorforening som ble stifet i 1928. Hun var da også foreningens formann i hele 13 år.

Fru Olga Godager tilhørte en nærmest utdødd, eller i hvert fall, en utdøende rase. Alt som angikk menneskene i dette lille bysamfunn, angikk også henne. Det er klart at med en slik innstilling, ble det ofte svært mange «jern i ilden» på samme tid, det var styrer og råd i kommunepolitikken, det var omsorg for syke og gamle, det var arbeide for å få til skolekjøkken og det var de mange foreninger. Omsider ble Olga Godager 75 år, og hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje, som offentlig takk da det led mot slutten av en lang arbeidsdag, og hun døde 7. februar 1949.